Den sidste Tone døde hen,
og rappe, tause uden Lyd,
som om de aned Mørkets Tid,
strøg alle Fugle red mod Syd.
Den sidste Tone døde hen,
da blev det stilt, da blev det odt,
da lagdes Landet vinterdødt,
og jeg sad ene der igjen.
Dog skjøn var Dagen, naar i Blod
den gløded frem bag Fjeldets Rand
og slog et Tempels Straalehvælv
høit over alt det døde Land.
Da gnistred Fjeldets hvide Dragt
og perled blaa i Solens Strøm, ‒
en brat og kort, vemodig Drøm,
en Drøm om Eventyrets Pragt.
Men var det sidste Lysskjær slukt
af Dagens rige Farveleg,
der rødmed Luft og Fjeld og Tind,
laa Sneen atter død og bleg.
Og Maanen skinned blank og stor
paa Landet ned, mens Top i Top
lig hvide Gjenfærd raged op
i mystisk Høihed over Jord, ‒
til Solen rød og vinterkold
stod frem bag Fjeldets frosne Bryn
og tændte Dagens Eventyr
paany i Glød for vore Syn,
da sank de tause Skyggemænd
for Morgenluftens første Gys, ‒
det er i Maanens døde Lys,
at døde Kjæmper gaar igjen.
Det høie, vinterblege Land
er ingen om og kjærlig Mor,
hun skuer ud ærværdig, hvid
og kjender sjelden Trøstens Ord;
hun skuer streng og kold og arm,
til Solnedgangens Luer slaar
en Krans om hendes hvide Haar,
en Straaleglorie rød og varm.