Hvor fri du vist kjender dig, kraftfulde, mørkeblaa,
rullende Hav, som i Glansen deroppe
reiser de trodsige, skumfriske Toppe
og spræiter mod Solen! ‒
Hvor fri du vist kjender dig! ‒
Selv staar jeg hæit paa en Fjeldknaus og svinger
med Stokken og onsker, jeg blot havde Vinger, ‒
aa Gud, hvor det blaaner, aa Gud, hvor det blaaner! ‒
Jeg stuper mig i dig, o Hav, til du lukker
din kjølige Favn, hvor jeg livstørstig dukker.
Tiderne skifter som drivende Skyer,
men Livet et evigt, og Kraften fornyer,
unge Hellenere stævner med løftede
Pander til Kampdagens ildnende Møde,
kjender i Blodet et Livsbegjær gløde,
som vilde det Flammer om Jorderig spænde. ‒
Pigebørn, Pigebørn, hvor er I henne? ‒
Se, jeg staar høit paa en Fjeldknaus og svinger
min Stok af den blændende Solgud beskinnet. ‒
Ungdom og Skjønhed! ‒ Der strømmer i modige
Bølger et græker-blaat Hav gjennem Sindet.