Den korte, urolige Dag er død,
men endnu dirrer derude
i Aftenens sukkende, tunge Vind
en vild og flammende Rude.
Og klaprende strækker hvert nøgent Træ
mod Himlen de sorte Grene,
og gysende staar jeg i Kvældens Vind
forfrossen, forladt, alene.
Det var, som hvert levende Haab blev slukt
og ødet med Solens Luer:
Hvem er du, du fredløse, skjønne Sjæl,
som hist i det fjærne truer?
Jeg spørger med bævende Hu, men faar
blot Svar af de golde Vinde,
og Skyerne haster afsted, afsted,
og Mørkningens Tid er inde.