Men du kan tro, den Tid var ung,
da Livet som en nyfødt Sang,
der svulmer blyg og drømmetung,
steg af min hede Trang!
Jeg vandred om, snart bleg, snart yr
og lytted til dets Eventyr,
dets første; thi min egen Ven,
der var jo fler igjen.
En Solskinstraale i mit Sind,
ja, da var hele Verden min,
jeg kunde trykket den i Smil
og Ømhed til mig ind,
da bølged alle Fjelde blaa,
da flammed alle Blomster smaa,
til Dagen sank saa rød, saa rød, ‒
o gid, jeg da var død!
Der lyste Fred paa Mark og Eng,
og Fjeldet drømmeslørtes mildt,
saa redte Sommernatten stilt
sin lyseblaae Himmelseng.
Der sovned alle Blomster smaa,
hver Fugl, hvert Kræ, selv mindste Straa,
men da var ikke Verden min;
jeg var et ensomt Sind.
Jeg var et ensomt Menneskesind,
som længted, længted mod at naa
i Evighedens Lykke ind,
i Nattens endelose Blaa.
Jeg rakte mine Arme ud
og sank i Graad: O Gud, o Gud,
hvem er jeg, o, hvem er jeg vel?
Jeg ved det ikke selv.