En Maaneskinsnat med det stivnede Blik
mig gjør saa tungsindig som deilig Musik,
helst dog naar hin Glans, den paa Luften har gydt,
tilsammen med Vaaren er anende flydt.
Hvad er vel saa fint, som naar nysprungne Trær
sig hvælver i Maaneskinstraalernes Skjær,
og sænket i Sølvlys hvert spiregrønt Blad
ømt folder sig ud i en Dugdraabes Bad?
Mit Liv, ak, mit Liv, det var tidlig forødt;
se deraf min Smaærte, naar Vaaren blir født!
Længst flygtet er alle dets Lysalfer; men
i Maaneskinsnatten saa gaar de igjen.
Jeg følger i Duggen, som gnistrer paa Jord,
hver Alfefods legende, sorgfrie Spor.
En Skygge jeg er kun af den, som jeg var.
En Skygge! ‒ Og endda er Himlen saa klar!