Von

I kveld er du yver meg atter, du aand som eg elska paa jord, du gløder min hug, og du talar aat hjarta dei heilsame ord.

Og alt som eg leid og tærde meg djupast i sinn av lagnaden laak, du vender til lengsel so leikande linn.

Aa liv, aa du vænaste liv, paa jord millom blomar og blad, aa kunde eg liva deg enn ein gong, eg skulde bli god og glad!

Men no fær eg kjenna i hugen det brenna ein lengt imot ljosare land, der andre en lagnaden raar.

Der inne du stend med din ljose smil og med blomar i hand. For deg kved dei vene,

dei kvite fuglar i Guds paradis, for deg leikar sol paa blømande eng, –

du smiler som barn, naar det vaknar i seng, og det drøymande liv enn i hugen det sviv. . .

Men lid det mot kveld, og det myrknar for meg, daa spør du um lov, daa ventar eg deg,

og daa kjem du ned og yver min hug, i ljos som idag, og taarorne løyser

mi vitlause sorg, og ljos strøymer ned fraa di solglade borg!