Eg gjekk meg so tidt i den ville ur
under svartblaa mur
og lydd' etter harpeljode;
der inne sat huldri og sang og sang,
det tryllande klang,
og tonarne brusa i blode.
Naar verdi var vond, og tungt var mitt sinn,
eg stiltra meg inn
i glimande gyllde salar,
eg bøygde mitt hovud og lydde so stilt,
aa det let so mildt
um live i hulde dalar!
Og mæyi tok smilande guten sin
mot mjuke kinn, –
ho kunde meg evig yngja, –
daa snudde seg alt, ade vit og tru,
for der vild' eg bu
og spela paa harpor og syngja.
I verdi var ingen som vilde meg væl,
der var ingi sjæl,
og stygg var meg menneskje-mugen;
dei tonar der inne tryllande klang,
det sang og det sang,
og møyarne gilja i hugen.
Eg vandra so tidt i den ville ur
under svartblaa mur,
der heimlege harpor mun klinga;
eg Sylvelin fann, ho tryllande sang
under harpeklang,
so tonarne brann meg i bringa.
Du leikar for meg under stjerneskin,
du Sylvelin,
med blomarne angar paa engje;
du fangar min hug og løyser mi sorg,
og ljos vert mi borg, –
det klinga skal lenger en lengje!
Du dreger meg heim ifraa verdi stor
til heimleg jord,
der gauken han gjeler i lidi;
som dronning du stend paa høgaste tind
og lokkar meg inn
til dalarne grøne go blide.