Eg bygde store lukkeslott
paa vaarljos von, at alt var godt.
Ein daarleg draum eg tok til trøyst,
at no var alle flokar løyst.
Ein dag eg fær meg sjølv aa sjaa,
eg var kje verd Guds himmel blaa.
Eg anda inn dei vonde eimar,
og høyrer til i myrke heimar.
Mitt auga saart av ljose blindast,
eg vilde helst til berge bindast.
Aa, Sylvelin væne,
liv væl, mi møy,
eg kan ikkje liva,
og slett ikkje døy.
Kom aldri um kvelden
og bank paa mi dør,
du finn her ein syndar,
større en fyrr.
Dine fingrar er kvite,
di hand er rein;
men mine er svarte
og fulle av mein.
Det ropar inn-i meg,
Gud veit kva det er:
dagen og soli
du er ikkje verd!