Eg veit ein skog,
som lydde stilt
aat bekkjesus og fløvteljod;
eg veit ei lid,
som smilte mildt,
naar ho paa bergi stod.
No ventar dei
kvar evig kveld
den fagre møy, som blæs paa lur;
dei fregar meg,
baad' lid og fjell,
og skogen stend so stur.
– Den fagre møy,
kven elskar ho,
og kvar fell hennar veg?
– Eg veit det ei,
eg svarar so,
ho elskar ikkje megl
Han lydde stilt,
den store skog,
og skalv for kvar ein knest;
men notti myrk
so stygt det log,
for daa heldt draugar fest.