Eg stend paa bratte bergekamb
og ser nedyver dalen min;
forvisst eg raudna no av skam,
um ikkje bleik var fødd min kinn:
Eg fridde folk fraa svolt og naud,
eg arbeid gav aat alle deim
som sjølv vil stræva for sitt braud
og hava seg sin eigen heim.
Eg magtlaus er mot denne mug,
som lite veit og lite kan,
og likvel skrøyter av sin dug
og av sin elsk til Gud og mann;
No drøymer dei um siste dom,
det lyser villt som eld og glod
i deira augo kvar eg kom,
som hadde dei fraa himlen bod:
“Imorgo kjem i skyi han
som dømer jord med strenge ord;
kva kan det gagna rydja land
og saa i denne banna jord?
Lat Herren syrgjal vel me veit
han potar maten i vaar munn;
kva gagnar det, at hardt me sleit,
naar Gud kjem næste morgon-stund?”
Og andre liver for i dag
og drep sin merg i dus og drikk;
det stankar raatt kvart andar-drag,
naar best dei bannar sed og skikk.
Dei krever gull og meire gull,
som fann eg det i stein og sand,
som var eg slave av mi skuld,
og eg aaleine ufri mann!
Eg kjenner meg i hug ei sterk,
og sjuk og sorgfaull her eg sit:
det ramlar snart, mitt heile verk,
og hat eg fær for alt mitt slit.
Men yver all den mugen staar
det strenge ord for mann og møy:
“Den ætt som fridom ei forstaar,
fortener heilt aa døy, aa døy!”