Eg græt kje milde taaror,
for sumar-sol eg misste;
eg lyfter handi mot min Gud,
endaa eg ingen visste.
Han skapte meg i vreide,
og ikkje mannamild og god;
han dana meg som viking vill,
men gav meg tunglyndt blod.
Til elskhugs milde tale
i sol- og blomprydd paradis
eg lengta vel, men porten stengd,
og verdi kald som is.
Naar eg mot himlen lyfter
mi harde, kalde hand,
daa hulkar det so saart og tungt,
at eg ei liva kan.
Daa syng det tusund strengjer,
og lengslar flyg fraa heid til hav,
for mjuke, milde tankar
ein engel god meg gav.
Men han som gav meg hugen min,
og som all lagnad raar,
han er so streng ein herre,
han haustar der han ikkje saar.
Han snøydde alle blomar
for meg og alle mine,
han synte meg ein vonlaus veg
og stengde alle sine.
Eg græt ei milde taaror,
for sumar-sol eg misste;
eg lyfter handi mot min Gud,
enddaa eg ingen visste.