Eg sit her og solar meg
sælaste morgonstund;
doggi i grase glitrar,
blomarne helsar og smiler.
Bjøllor syng uppi aasen,
hjurdingen hjalar paa bergi,
og gauken gjeler i lid.
Inne i stova,
med lauv og med blomar prydd,
drøymer mitt vene viv
med smil um den raude munn,
drøymer um kyss
i sælaste sumar-nott.
Haare fløymer so gult og vent
kring hennar mjuke kinn;
Sov du i fred, mitt venaste viv,
signe deg svevnen din!
Daa ser eg eit andlit
syna seg utanfor gjerde,
kjenner ein gust fra den store heim,
der dei sveitar ut blode i slit,
det vekkjer dei gamle minne,
som svartnar og veks . . .
Kinnerne bleike og hole,
haare heng vaatt
yver skuggefull panna,
fillatt og fæl, ein fark . . .
ser han so langt innyver
mot huse og hagen.
Eg kjenner alt kva han tenkjer
Han tegjer og ser,
han bed med heile sitt andlit,
kvar saag eg dei augo fyrr?
Eg vender meg fraa,
tek fram den nyaste bok
og set meg paa benken og les.
Han tegjer. Men eg kjenner
kor augo hans fylgjer,
fylgjer og frettar.
Eg fær ikkje fred,
evig og alltid det spør:
“Kvar saag eg dei augo fyrr?”