Vaarkjenning

Soli so bjart yver bakkarne skin, og snødaken glimer som nyvaska lin.

Ein seljekvist tøygjer or breden seg upp, han stend der med silkemjuk, sprettande knupp.

No kjemer, no kjemer han, vaaren! Og staren fraa tuntrei kvitrar sin song mot vaknande vaar

etter vetteren long. Han sit der i soli so fegen paa kvist, og helsar og takkar

for sumaren sist. No kjemer, no kjemer han, vaaren! Og torva paa taket der snøen er vekk

alt grønkar so smaatt av den straalen ho fekk. Og broddarne brydder so ender og ein,

og snart nikkar symra der bljug og rein. No kjemer, no kjemer han, vaaren!