Den lilja som angar
i hagen so rein,
og straaet som aular
seg fram under stein,
den gildaste kruna
som veldig seg breier –
og kulsande dvergbjørk
paa verharde heidar:
dei tøygjer seg alle mot soli.
Men inn under fjellet
– i dalbotnen trong –
vert sumaren liten
og vetteren long.
Og brodden han bleiknar
paa forsøle stader,
for soli søv lenge,
og tidleg ho glader.
Der sukkar det saart imot soli.