Skuggar

Det torar i gamle stova dimt i den svarte natt. Fraa hamrar og hei skjer skriki av ulur og skogarkatt.

Vinden smyg kald gjenom réva og skakar den hytta skral. Der inne ei kona sit hugsprengd, og kinni er bleik og smal.

Ho vrid seg i nand yver vogga, ho hektar dei hender blaa. Ho ropar til Gud sine bøner med heitaste hug og traa.

“Det siste! aa, lat det faa leva! Snart sumaren kjem med sol! Daa slepp det hustra og frjosa og graata i elegt bol!

Daa fader kjem heim fraa sjøen, og so vert det meir av mat. Aa Gud! lat det atter smila, som daa det paa fanget sat!

Lat henderne smaa og fine faa leika um moderkinn! Lat det atter i sæla meg femna og grøda mitt saare sinn!”

Vinden smyg kald gjenom réva, og ula i natti skrik – og inne i vesle vogga ligg barnet, det siste, lik.