Ho sit paa stølen den kyrre kveld
med smil um munnen paa guten tenkjer.
So ven ligg skyi i himlens tjeld
i fine rader, og tjørni blenkjer.
Det er som aa sitja i gudeslott,
paa fjellet ei fager sumarnott. –
Ho drøymer.
Ho drøymer um honom – sin gilde gut,
dei ljose minni i hugen strøymer;
ho skodar ned fraa den høge nut
i djupe dalen, der elvi fløymer.
Der, inn under lidi, ho skimtar ein heim,
som eingong i sæla skal hysa deim, –
Ho smiler.
Ei visa kved ho, og tonen gjeng
nedetter fjellet i fine lundar.
Det dogg i perlur paa straai heng,
og vesle fuglen i lanvet blundar.
Jo smett ho inn til sin kvilestad
lik faglen – og blundar paa puta glad. –
Ho blundar.