Kunde eg hugdragi sleppa
som lokkar i draumar meg inn,
daa slapp eg so titt sjaa dei gleppa,
dei voner, som fangar mitt sinn!
Daa eg gret 'kje um ungblomen bleikna,
som sku' pynta til sumar her nord.
Og det sveid 'kje, um viljarne veikna
og ryggjer seg krøkte mot jord – !
Daa han brende 'kje klampen for barmen,
naar feigdi fær ungdomen fatt.
Og eg slapp denne hugsaare harmen,
naar liksæla livsvokstren batt.
Men endaa vert voni det beste,
ho skin mot ei rikare tid!
Um stundom ein tone lyt bresta,
so skjelv der ein ny yver li –.
Og støtt maa i striden eg beda,
at livstrui stendigt fær gro.
Og gjev, at eg jamt kan ho freda,
til kvelden – den siste – gjev ro!