Lyttende til fugles sang
skjult bag løvets grønne hang
sad vi to en sommerdag.
Vi talte om ‒ jeg slir det ei;
det angaar hende kun og mig.
En smule rød, en smule varm
hun ringed om min hals sin arm
og gjemte ho'det ved min barm.
Det var en deilig dag.
Rent vi glemte fugles sang,
glemte løvets grønne hang,
og at sol i guld sank ned.
Vi sad paa samme plet vi to,
og snart vi græd, og snart vi lo.
Hun var saa skjøn, hun var saa sød.
“Jeg elsker dig indtil min død.”
Nu ja, gjensidig løftet lød.
Jo, det var deilighed.
Hviskende det kjære navn
holdt jeg hende fast i favn,
lykkelig som selve Gud.
Og hun blev min og hendes jeg.
Vi vandrer sammen livets vei,
vi gav hinanden troskabspant
og følte levende og sandt,
det største, vi for livet vandt:
Brudgom hun, jeg en brud.