Sæl er den, som kan faa græde;
taarer smelter hjertets is.
Taarer er i sorgen glæde
og opmuntrer som et kvæde,
sjunget til livsglædens pris.
Hvor jeg græd, da jeg var liden,
straks mig noget gik imod;
men lidt længre frem i tiden,
da jeg hærdet blev i striden,
taarers glæde mig forlod.
Nu i ensomhed jeg fælder
taarer kun som hjerteblod.
Hede, bitre frem de vælder.
(Undskyld, at jeg det. fortæller.)
O, blot nogen det forstod!
Hver en taare hed, som rinder,
dulmer sorgen i min sjæl.
Thi skjønt hærdet jeg mig finder,
dog i taarer jeg forvinder
helst min sorg alligevel.