Sæt seilet till Lad kursen staa
imod det aabne hav!
Lad stormens vinge dødstung slaa
henover rev og holmer graa.
Jeg engang frem til land vil naa,
hvad heller gaa i grav.
End seiler jeg langs strand og skjær
og gjennem led og sund.
Men udenfor jeg havet ser . . .
det synger, sprøiter, truer, ler,
saa baaden vipper som en fjær
paa bølgen blank og rund.
Jeg er min egen mand ombord,
min egen chef og lods.
Saalænge indenskjærs jeg fôr,
jeg satte lid til andres ord
og overlod til dem mit ror;
nu seiler jeg paa trods.
Og aldrig mer jeg vender om! ‒
Lad havet faa mig før! ‒
Men stormens frie, friske flom,
den høie sjø, det salte skum
jeg nyder som en sjøvant lom,
og hvad jeg maa: Jeg tør.
Min Gud! hvor her er friskt og frit!
Kun himmel, sol og hav!
Alt er saa skjønt, saa stort, saa vidt.
Og alle livsbaand løst og slidt . . .
Alt, som jeg ser, er mit, ja mit,
mit liv, min død, min grav.