Stilhed hersker her hos mig;
thi jeg holder sørgefest.
Langt fra livets alfarvei
ingen finder hjem til mig
uden sorgen som min gjæst.
Ingen tale, ingen sang,
intet festbevinget ord,
ingen kirkeklokkeklang,
ikke stormens sus engang
ind i ensomheden naar.
Jeg i dag jordfæste vil
mine døde ungdomshaab.
Ak, de ingen ting blev til,
skjønt de meget tegned til
ved sin fødsel og sin daab.
Ingen krans paa kistens laag,
ingen, som kan trøste mig.
Livet gav; men døden tog.
Taushed er jo sorgens sprog,
derfor tier ogsaa jeg.