Jeg var en gang som barn glad;
jeg er det ikke mere.
Jeg kjendte ikke verden da;
jeg tænkte, alt var skjønt og bra;
men ak, men ak desværre.
Det var en tid, at jeg løb om
i skog, paa mark og enge.
Min sjæl gik vild som vaarens flom;
jeg følte det iblandt, som om
den brystet vilde sprænge.
Paa skyfri himmel solen sken
udover livets vidder.
Min tanke fløi som fjeldets ren,
og hun, min elskte, ung og ven
mig kaldte for sin ridder.
Saa drog jeg kjækt i verden ud
med hendes navn paa læben.
Jeg vendte hjem, og hun stod brud. . .
men med en anden. O, min Gud!
Forgjæves al min stræben.
Jeg ønsker mig jo stundom til
den svundne tid tilbage.
Men slukt er haabets himmelild,
og gaar det ikke, som vi vil,
det nytter ei at klage.
Ret snart er livets drømme endt,
og havet vil faa sivet.
Om sorgen har min sjæl forbrændt,
jeg har dog glædens ilddaab kjendt,
og alting er tilgivet.