Der er stille nat paa jorden;
havet vugger stumt og tyst.
Men jeg hører livsakkorden
tone i naturens bryst.
Som paa dybe tonestrømme
jorden vugges frem i drømme
i en fredsæl, himmelsk lyst.
Bjørnen i sit skogholt brummer;
ræven gotter sig paa lur.
Paa sin gren i blund og slummer
hænger spurven taus og stur.
Haren sidder gjemt bag stenen;
men tilfjelds i flok gaar renen
fri og vild i sten og ur.
Sødt i drømme pigen smiler
imod gutten, hun har kjær.
Men han vaagner, og han iler
bort ved dagens første skjær.
Han er bange, man skal vide,
han har hvilt ved hendes side;
men hun er hans sjæls begjær.
Livet, haabet, vaarens drømme,
alt som bølger om mig slaar.
Om jeg kunde havet tømme,
bunden jeg dog aldrig naar;
nye skjønne himmelsyner
stedse frem fra mørket lyner
med en nyfødt verdens vaar.
Dagen kommer; hanen galer;
spurven ryster sine fjær.
Morgenvindens susning svaler . . .
alting vaagner op og ler.
Solen lys og varme øser . . .
jord og himmel, alt forløser
sig i sang fra fjern og nær.