Natten sænker sig stille blid
over min sorg og min kummer.
Dagens støiende leg og strid
med al møie og faafængt slid
jeg glemmer i rolig slummer.
Slig en gang vil den stille død
over min livsdag sig sænke.
Jeg lægges ned i jordens skjød.
Hvilen blir ligelang som sød:
den nat har fred, tør jeg tænke.