Da vi skiltes, var du fræk,
og du lo en hevnfuld latter.
Jeg lod modig, sterk og kjæk;
men jeg grebes dog af skræk,
som først nu tilbunds jeg fatter;
thi du blev den nemesis,
der bandt mig mit straffens ris.
Trøst dig, glæd dig, hevner sød:
Jeg har tabt, og du er hevnet.
Hvad imod dig jeg forbrød,
straks jeg angrende fortrød;
men jeg blev jo ikke levnet
tid til at faa bede om
naade for din strenge dom.
Jeg har været grum og haard;
men du var og er dog værre;
thi du haaner, spytter, slaar
jo den mand, som brudt nu gaar,
men som engang var din herre.
Vi er kvit, min hevner sød:
Du gav liv, men ogsaa død.