Min sjæl er som et ocean,
hvis dybder ingen ser.
Den bruse kan, den bølge kan,
som havet bølger mod sin strand
med brænding, rev og skjær.
Men dybt i dybet uden bund
er stilhed, stilhed, stilhed kun.
Min sjæl som havet raser vildt;
som det den vugger tyst;
som det den aander stilt, saa stilt,
med smil, lig barneøiet mildt
i drøm og fredsæl lyst.
Men havbliks fred og bølgesang
har overtaget hver sin gang.
Nys var min sjæl et stormrørt hav;
nu har den havbliks døs . . .
med stilhed, dyb som i en grav;
men, inden jeg ved ordet af,
er storme atter løs.
Og bølger vælter slag i slag,
men stedse med et dragsug bag.
Det er, som nogen holder fast,
naar bølgen vil paa land.
Og gjør end stormen vilde kast,
det hændte aldrig, at det brast
det baand, som tvinge kan
den rørte bølge i sit spræl
tilbage i sit dyb, sig selv.
I storm, orkan og havbliks fred
min livsbaad driver frem.
Mod himlen op, mod dybet ned
jeg søger havn og ankersted ;
men aldrig jeg naar hjem.
Jeg søger sol; jeg ser kun nat.
Min Gud! Hvor jeg dog er forladt.
Naar kvelden kommer, livets kveld,
jeg synker sagte ned
i dybet af mit væsens væld,
som bølgen synker i sig selv
i havets dybe fred.
Der stiger fra livshavets skjød
en boble op, og jeg er død.