Jeg har grublet, og jeg har grundet,
og jeg har gransket i lange aar.
Jeg har kjæmpet, og jeg har vundet;
faa har villet, hvad jeg har kunnet;
men alt i alt det dog ei forslaar.
Deus deum! Se dig jeg søger
i alt, jeg tænker og gjør og vil.
Al verdens visdom og alle bøger
lyser kun, saavidt mørket øger
som nattens mørke rundt baalets ild.
Deus deum! For dig jeg knæler,
du store, utænkte verdens aand.
Trange dogmer mit hjerte kvæler;
livsens frihed mit bryst besjæler;
jeg søger fri dig som aand en aand.
Jeg vil ud i det liv, som leves,
og dér du findes maa ganske vist.
Alt, som tænkes, og alt, som skreves,
først i livet mod himlen hæves
som flammers søile ifra en gnist.
Deus deum! O, lad mig finde
den vei, som fører imod dig frem.
Fredløs flakker jeg om i blinde;
taarer ser jeg i mørket skinne;
men ingen redning der er i dem.
Deus deum! Naar dagen hælder,
naar natten sænker sig over mig,
da ‒ naar alting, selv livet kvelder,
og døden mere end livet gjælder,
lad mig da om ei før faa naa dig.