Jeg krymper mig ræd og bange;
jeg ved ikke selv for hvad.
Det er, som en giftig slange
mig inderst i hjertet sad.
Jeg ængstes, jeg taaler ei høre
den mindste snak eller støi.
Det er, som skjæres mit øre
af alle tunger, som løi.
Den lyser i alles blikke
den angst, som har gjort mig gal.
Men Gud hjælpe den, som ikke
kan glemme sin angst og kval.