Kjøvande og daud ligg lutti um den turre, kvalme egn, soli brenner yver tufti, allting sukkar etter regn.
Gudskelov! det byrjar gjæra i den varmemette eim, himlen vil ein storvask gjera i den dumbefyllte heim.
Lyneldsvanger, svart og diger stig ein skoddemur i sud, blaagraa krullar sagte siger, breider seg fyr soli ut.
Vindtak susar gjenom skogen – lynblink klyv den myrke mur, tora yver himelbogen ruller tangt med brak og dur.
Fuglarne, som flaug og kvitrad', tagnar rædd bak lauv og kratt, blomarne, som angad', glitrad', læter stilt sitt bæger att.
Herren enno er i tora lik den gong ved Sinai; difyr skjelv den stakkars jordi ventar syndeløni si.
Store, tunge dropar feller, skuri kjem med lyn i lyn, tora lik kanonar smeller rallande fraa bryn til bryn.
Dvergemaal kring fjelli brakat svarande fraa aust mot vest, stormen mun i skogen skaka, rotne tre og greiner brest.
Regnet hyljar ned i flaumar, friskar upp den turre jord, dreg seg so med stride straumar yver aasarne i nord.
Naar det daa igjen vert slut paa all den ville leik og styr, himlen klaarnar fram der sud paa titald meire blaa enn fyrr.
Fuglar syng fraa tre og ruster lufti er so sval og kyrr, full av angesterke guster tifald friskare enn fyrr.
Lik eit barn, som nyst er laugat, jordi ligg med smil paa kinn, blomen opnar atter augat, drikker nyfødd livskraft inn.
Betre enn i solsteik rotna er den ville toraleik, – lat dei gamle trei braatna, dersom roti er for veik!
Cookies on Poetry Cove