Hvor det er skjønt ved sommertid
i skogens ensomhed,
naar hæggen drysser ren og hvid
sin sne paa tuen ned,
naar birken rank og lysegrøn
ved granens side staar
og gjør om stien, hvor du gaar,
en hvælving dunkel, skjøn.
Da fletter somren iys og mild
naturens brudekrans,
i skogen er der sang og spil
til alfers lette dans; ‒
men nedpaa tuen staar i ly
en liden bryllupsgjæst,
den nikker takt, som den kan bedst,
og rødmer fin og bly.
Den simple tue mosbegrod
er gjæstens eget bo,
blandt lyng, ved granens sterke fod
den dufte vil og gro,
der slynger den sig fin og let
om stenens kolde kind,
i tuens mos den fletter ind
et deiligt blomsternet.
Den spæde stilk sig hæver op,
mod lyset vei den ved;
men blomsterklokken i dens top
sig bøier ydmyg ned,
den rødmer bly, ved ei sit gavn,
men dufter ren og skjær,
et æresnavn den lille bær:
“Linæa” er dens navn.
Lær mig, o Gud, som den at staa
bag hoben ydmyg dulgt,
at jeg kan gavne just de smaa,
om end for mængden skjult, ‒
at jeg som blomsten smykke kan
mit eget simple bo,
som den mig høine glad og fro
mod himlen, lysets land.