Berr ligg den brunlege nakne heid,
bladlaus er busk og lyng,
høgt um dei haustlege holmar
havbaara syng.
Stynjande stig gjenom regngraa luft
songen fraa skumkledd vidd,
tungt um dei trelause øyer
tonarne glid.
Straumar enn stille det blaagraa hav
straalande stort og klaart,
susingi syng imot landet
sukkande saart.
Kling som eit kvede um lisens kamp
kringum dei ytste skjer,
minne um mannefall mange
med seg det bær.