Naar solen i vest er svandet
bag skyernes gyldenrand
og taagen har luftig spundet
sit lette slør over strand,
da herligt det er at vanke
i skoven, i kveldens fred,
der frydes min hu og tanke
i skabningens herlighed.
Jeg sætter mig ned paa stien
og ser over dalen ud
dernede tæt under lien,
hvor skoven netop er slut,
der synges fra birkens grene
i naturens tempelhal
en lovsang med toner rene
til Herren i himlens sal.
Der lyder fra skovens kroner
den deilige sommernat
en sangfugls jublende toner,
der synger den sit godnat!
Dens jubel er fyldt af klage
af glæde og sorg i et …
jeg tænker paa svundne dage:
mig bragtes jo ogsaa det.
Forklar mig den dunkle smerte,
som tolkes i fuglens sang,
som sænker sig i mit hjerte
saa underlig mangen gang!…
O, kunde som den jeg kvæde
mit liv i en melodi
og bringe min sorg og glæde
i skjønneste harmoni.