Klingar fraa vesterhavet
møtest med den tunge nott,
raude lyn igjenom kavet
glimrar yver skum og brot, –
dagsens glod og solarelden
døyr i vest fyr vetterkvelden.
Uvedrsskodda myrk seg lukkar
yver ljos og stjerneskin,
havet tornar, stormen sukkar,
saare styn i lufti kvin,
vilt som draugesong med spotti
let det gjenom uvedrsnotti.
Naar ein ublid lagnad trenger
fagrast von fraa hjartat ut,
sorgi inn i staden gjenger,
gleda vendest um til sat,
tankar daa som ville vætter
skapar storm og svarte næter.
Mannen drøymer sturt og fagert
um aa verta heil og sæl,
verdi som eit gamalt, magert
udyr riv det alt ihel, –
gjenom hugen rasar stormar,
sorgi bit og gneg som ormar.
Men ett' værste toraeiling
skiner soli dubbelt blid,
etter tyngste sorg og tviling
ofte kjem den bedste tid,
og naar stormen atter kviler,
fagrest morgon eingong smiler.