Aa, nei, kor vænt her er, i kveld,
kor himlen daa er blaa!
Der solgull ligg’ um alle fjell
so langt, som eg kan sjaa,
og staren syng fraa tre og tak
um sumar, ljos og liv,
ein vaar med milde andardrag
igjenom lufti sviv.
No livnar kvar ein fager draum,
som fyrr i daude laag,
og minne vekkjest flaum i flaum,
alt gjer meg sæl og fjaag,
og barnatrui veks seg stor,
eg gløymer naud og sut,
eg trur, det gode her paa jord
skal siger faa tilslut.