Harald Haarfagre

Dei segjer der vest paa Karmsund-Leid, der Haarfagre søv i sin Haug at bryt seg i Storm

Have mot Land med Dunder og ylande Draug, daa vaknar Gamlingen, røyser seg upp

og skodar kringum seg vidt; og Auga logar lik kvasse Eld, som der han stend

i den myrke Kveld og ser yver Lande sitt. Og daa det er, at møtest der tvo,

so spør den eine den andre som so: »Heve du set han Harald blunka?” Naar Baara velt seg

fraa framand Straand med Tore-Dyn imot Noregs Raand og brøyter Skum-Veg

til Sund og Vik og strøyr yver Strænder Vrak og Lik, ‒ daa stig han,

Normanna-Storegut, i Brynje-Bunad or Haagen ut og skodar yver

si Heimsens Bygd, um Kollarne stend med si gamla Trygd, og ser seg ikring,

um det inkje er so, at enno ligg Noreg frit yver Sjo, og røyner etter,

um Landsens Menn stend burtmed Varde paa Vakthald enn; ‒ daa er det, dei ser han Harald blunka.

Men kjem der ei Tid daa Noregs Folk kysser paa Hand og takkar for Svolk,

og gløymer det, som det eigong var og hugsar kje paa, det var skapt til Kar,

og let seg nøra med Vanvyrd og Svik, og beer til Sjaund fyr sit eige Lik,

‒ daa ser dei kje meir han Harald blunka. Og du, som er av vort eige Lag, du, som liver

i Noreg idag: heve du set han Harald blunka?