Borte på en bråte
ved et ustadigt bål
sad jeg med min hund,
min gamle Stål.
Inde i skogen,
dybt fra dens bund,
hørte jeg det late,
som om nogen
kom ‒ traskende med tunge trin,
stønnende, sukkende,
hikstende, klukkende,
knasende kvist og knækkende gren,
lang i skridtet, svær og sen.
Høstnattens vind
bar lyden til mig,
snart fjern, snart nær,
det la sig få trykkende tungt på mit sind:
Sig mig, hvem du er!
Sig mig, hvad du vil mig!
Men ingen vilde svare.
Jeg hørte bare
ustanselig de samme
lange, tunge, træge trin
frem gjennem skogen fra stamme til stamme.
Jeg stirred og spejded mod tykningen ind,
men intet jeg sa
bag skogens tungsindige mørkegrå.
Jeg kunde bare høre
skridtene nærmere, nærmere skride,
tyngre og tyngre. ‒ Hunden ved min side
spidsed sit øre,
rejste rygbust og knurred ‒
han var ikke tryg,
han lytted og lured,
lyden gjorde også ham forstyrret.
Fælen var jeg, der jeg sad,
folte koldsvedens isnende bad
nedad min ryg,
og jeg råbte påny mod skogens trær:
Hvem der! Hvem der!
Da kom med det samme
en susen,
en brusen,
det var, som om klamme,
kolde hænder
la fig om mit hoved og om mine lænder
og vilde mig lamme.
Da skjønte jeg jo nok, hvad altsammen betød:
Vinterdauen gjennem skogen skred.