Du gamle dumme Diocletian,
som plantede kal, hvor du kunde plantet roser ‒
ja undskyld, Imperator, at min ringhed dig skoser,
men vidste du da ej, at det ikke går an
at leve sit liv alene på profitten?
Vist solgte du vel hoder for mangen en flant,
thi kal er jo en vare, som altid er kurant,
men hvad havde du tilsidst vel for hele skidten ?
Se, mennesket lever ej af kål alene,
om hoderne også er aldrig så pene,
det burde du gamle dog havt på det rene.
En eneste rose, som dufter og gløder,
dit stakkede liv dig mere forsøder
end al den kal, som dig mætter og føder.