Jeg stødte min båd ifra land med sang
og la årerne ud,
jeg tænkte så trygt, det letner engang,
når solens gud
får tid til at skinne mod skyens banker,
de kolde, vade, som natten sanker;
jeg skimted jo alt trods dryppende slud
dens glade blik mellem tågernes revner ‒
men godtro sig hævner.
Nu driver jeg kun på det øde hav,
har lagt åren ind,
rundt om er lukket og tomt som en grav,
og tungt mit sind.
Tætte, våde star tågernes vægge,
tyngsels tanker sig over mig lægge,
jeg tør ej habe på sol og vind,
alle sejerens magter tykkes mig døde,
alt er lagt øde.
Sad du blot her, hvi fulgte du ej,
som jeg dig bad?
Sad du blot her, da fandt jeg nok vei,
da splitted jeg ad
de trykkende tager med frejdige viser;
når man er to, man aldrig forliser,
thi da er man modig, for da er man glad.
Sad du blot her! ‒ ej skulde jeg hvile,
for sol måtte smile.