Der faldt så lindt et forårsregn
ifra den lyse luft,
og græs og mos og krat og hegn
var svøbt i dunst og duft.
Der sken fra hvert beskedent blad
en dråbe fuld og klar,
det var en diamanters rad,
som ingen dronning bar.
Jeg slentred mellem skogens trær
henad den lune sti,
og rundt omkring klang, fjernt og nær,
en lystig melodi.
En melodi ‒ nej tusind vist,
forskjellige hver en,
en ny for hvert et fualebrvft,
som vugged sig på gren.
Og ligevel de samled sig
i herlig harmoni.
Ak, Beethoven, did rækker ej
din neunte Symfoni.
Det var et kor, et jubelrab,
som fyldte sans og sind,
det fejrede naturens dab
og vied somren ind.
Der faldt med et en folorøft
ind i det store kor.
Ej, gamle gjøk! se, det var ret,
ja brug kun din tenor;
Den har ved Gud så god en klang
som nogen, der fik ry,
selv gamle Beethoven engang
har måttet til dig ty.
Og gjøken gol i granens top,
den gol og gol igjen
ret over mig ‒ den holdt ej op:
Så ønsk da, kjære ven!
Nej hør du gjøk, jeg har ej nu
et ønske paa mit sind.
Syng bare væk, syng solo du,
lad koret falde ind.