At, hvor er det tungt og trist,
når torsken ej vil bide,
iår jeg tror for sandt og vist,
vi får ej til vor gryde.
Stormen raser nat og dag,
nar skal vel vejret lette;
evig samme ul og jag,
så vi kan ikke sætte.
Og om vort garn vi end får sat,
det kommer rent i vase;
jeg skjønner ej, hvor det er fat,
det bliver blot at mase,
mase uden vindst og kan
for en nær forandring,
kave, stræve uden stans ‒
tung er livets vandring.
Præster er her fler end nok
til vor sjæls ernæring,
men for hjem og barneflok
blir knap en torsk til tæring.
Du må frygte Gud! ‒ å pyt,
han er ej sa gradig!
Kræmmeren, det sa jeg tidt,
han er mindre nådig.
Han er mig en farlig mand,
hvis jeg ej betaler;
selv om jeg slet ikke kan,
penger ud han haler.
Herre Gud, hvor skal det gå
indtil næste vinter!
ikke kan jeg det forstå,
jeg gråter og jeg sint er.
Dog jeg ved, til aller sidst
skal og jeg stakkar glædes,
når jeg, fjære Herre Krist,
skal for dit asyn stedes.
Da hos dig jeg sidde skal
og aldrig mer ro fiske,
sidde på en gylden pal
og have dug og diske.
Kaffe jeg på sengen får
med ægte Bergenskringler,
fri jeg er hver kreditor,
som plager mig og vringler.
Til middags får jeg sa et fad
med dejlig rogn og lever,
dertil en kraftig aftensmad,
mens engler om mig svæver.
Ja da skal efter jordens strid
en staffars fisker glædes.
Herre Gud, når blir det tid,
at jeg skal for dig stedes?