Ak så mange tusind gange
har jeg tat dig i min favn,
og i mange tusind sange
har jeg sunget ud dit navn.
Sunget det blandt blanke blade,
sunget det i våren ud,
ja, så mange tusind sange
har jeg viet dig, min brud.
Og jeg nynner endnu ofte,
når jeg allerensomst går,
på den gamle solskinssangen,
som du husker fra ivår.
Ak hvor underlig det letter
at få sunget ud af hjerte
alle glæder, alle længsler,
alt mit savn og al min smerte.
Derfor går jeg her og synger,
bæver ei i gråd og savn,
men jeg jubler rent fortvilet
ud dit kjære, kjære navn.
Det bruser som fossende bølger
af længsler og tvil i mit sind,
vidste jeg bare sikkert –
stolte jeg på, du var min.
Du er jo så langt ifra mig
der øster i sol og vår, –
når skal vi da atter mødes?
– Vidste jeg bare når!
Slig krydser mig tusinde tanker
af længsler og håb og tvil,
men langt derborte i solen
ser jeg dit lyse smil. – – –