Min egen Skat, Ved du, ved du, hvad mig hændte inat, Da mit Øie var lukt Mens Sjælen var ude paa Aandeflagt,
Da Drømmenes Tog Suste henover mit Øielaag? Da saa jeg en Skikkelse, lys og fin Og let som din,
Men med Ansigtsdragene hyllede tæt I Nattens Net, At svæve stilt til mit Leiested Og bøie sig ned,
Til jeg kjendte paa Pande og Kind og Barm Dens Aande varm. Da strakte jeg længtende ud min Arm, Som mod dig jeg glad
Har gjort saa tidt, naar vi sammen sad; Og i samme Stund Jeg følte et glødende Kys paa min Mund, Der sendte mit Blod
I sittrende Strømme fra Isse til Fod Og vugged mit Sind I Lykkens daarende Drømme ind. Min elskede, sikkert den Tro jeg har,
At dig det var, Som tænkte paa mig og ved Drømmens Gud Mig sendte dit trofaste Elskovsbud. Men Natten er kort,
Og snart svinder Drømmenes Syner bort; Og Dagen er lang, Da ei jeg faar drømme om dig engang! Og derfor, du,
Hør mig, hvad du skal gjøre nu: Mens Skoven er fuld Af Duggens Perler og Solens Guld, Mens den dunbløde Eng
Af Blomster reder sin Brudeseng, – Du plukke skal En Gren af den duftende Liljekonval Med alle de smaa
Skjære, bævende Klokker paa; Og kysse hver Blomst paa den bugnende Gren, Hver eneste en, Saa mange Gange, som du har Lyst;
Og saa ved dit Bryst Skal du lade dem hvile den lange Nat, Til hvert eneste Blad Er elskovsdrukkent og tungt og mat
Af din Aandes Bad. Og saa, min elskte, – nu aner du vist Min fiffige List! – Sfal du pakke dem smukt i en Konvolut
Og sende dem hid til din egen Gut. Saa vil forsigtigt jeg tage dem Af Brevet frem Og røve hvert eneste Kys deraf,
Som du dem gav. Se saa, min Skat, trods den lange Vei Skal jeg ligevel faa mig et Kys af dig!
Cookies on Poetry Cove