Naar man er liden, er Verden det med: et Hav er en
Vandpyt,
Verdens Grænser ei naar udenfor Moderens Arm. –
Blir man da Barn igjen, naar man elsker? – Næsten jeg
tror det:
Nu er et Blik mig et Hav, – Verden min elskedes Favn!
Cookies on Poetry Cove
We use cookies to remember your language preference and — only with your consent — to learn how Poetry Cove is used. You can change your mind any time.