Med de straalende Øine hun paa mig saa,
Og alt i et Lyshav laa.
Hun vendte sit deilige Aasyn bort,
Og alt blev ødsligt og sort.
Barmhjertige Himmel, jeg raabte harm,
Er Verden saa liden og arm,
At al dens Salighed rummes kan
Inden et Øies Rand
Hvor rigt er da Livet for den, som fandt
Kjærligheds dyre Demant!
Og hvor fattig, fattig selv Himlen er
For den, som ingen har kjær!