Der gaar et Frasagn om Møkkurkalv,
Som Jøtnerne hugg, da for Thor de skalv.
Af Ler og af Sten de Kolossen reiste,
Saa ni Mil lang han iveiret kneiste,
Og for at belive det Skaberak
Et Hoppehjerte de i ham stak.
Og Risen stilledes staut og stor
Til Tvekamp op mod den stærke Thor.
Men da han sin Hammer i Haanden hæved,
Det Hoppehjerte i Barmen bæved,
Og ramt i Planeten faldt Møkkurkalv
Med Brag overende, saa Jorden skalv.
Thi det er nu ikke i “Massen” blot,
At Styrken ligger ved slig en Skrot.
Hvad kunstigt laves, trods al sin Brammen,
Naar Hjertet det mangler, maa synke sammen,
Og ofte et Puf blot nødvendigt var
For Pusten at tage fra slig en Kar.