Og for at faa Modparten sønder traadt
Er intet for simpelt og dumt og raat.
Paa Folkemøder, i Thing og Presse
De lirer sin lurvede Skræmsels-Messe,
Og kan de ei andet, tilgavns de kan
Den Kunst at forkjætre og hvirvle Sand.
I Mulm og Mørke, med skulende Træk,
De rusler omkring med sin Rygte-Sæk ‒
Med Tryntyrk-Skrøner, som man med Slæggen
Kan gladelig slaa gjennem tykke Dæggen,
Og slaar man dem én Gang og slaar dem ti,
Der stadig igjen pustes Liv deri.
Det er som en raslende Asgaardsrei,
Der farer med Bulder og Brøl ivei.
Mens Svadaen flommer, af Ilskhed baaret,
Fornuften blir kneblet og slæbt ved Haaret,
Og Ret og Sandhed og Vet og Sans
Blir væk i den hvirvlende Heksedans.