Evigt uudgrundelige
Eksistense!
Lysets Ophav! uden Lige,
uden Grænse!
Hvem tør tænke, hvem tør sige,
han har fundet
dig? dit urandsagelige
Værk udgrundet?
Jordorm! du formastelige
lille Væsen!
Har du se't Guds Kjortelflige?
Nogensteds en
Skygge af den Frygtelige
ikkun skimtet?
Se't af Herrens skjæbnerige
Raad blot Glimtet?
Har du staat paa Grænsen mellem
Lys og Mørke?
Staat, hvor Fugtigheden skiller
sig fra Tørke?
Har du gransket Frugtbarhedens
Forraadskamre?
Seet dannes Høifjelds-Kjedens
steile Hamre?
Med dit Magtsprog mod det Fjerne
kan du hindre
end den mindste lille Stjerne
fra at tindre?
Kan du faa et Græsstraa bare
til at spire?
Synger Lærken, naar du spiller
paa en Lire?
Hvor var du, da Lysets Straaler
glæded Jorden?
Om din hele Slægt end skraaler,
blir det Torden?
Blir det Storm, naar du din Finger
opad rækker?
Maaske du med Nattens Vinger
Jorden dækker?
Kanske du et Universum
kunde skabe?
Eller og en liden Verden
efterabe?
Kan dau det, saa skal vi gi dig
Nøkkens Baldragt,
eller blindt hen tro, der i dig
bor en Almagt.
Jordorm, du formastelige
lille Væsen!
Hvad du heder: Göthe, Thrige,
Strauss, Andresen,
sig, hvad Livet for imorgen
os bebuder,
saa skal vi til Gjengjæld sige
dig, hvad Gud er.