; Livets Fyrste, Dødens Herre, Hærskarers Gud ske Lov og Ere fra Evighed til Evighed!
Thi dit Folk, din Børneskare du skjærme vil i Nød og Fare og frelse vil din Menighed. O Gud, vi love dig
for Naadens Gave rig, som du skjænker ved Jesum Krist din Søn forvist,
som vi skal se forklaret hist. Ydmygt bøies vore Hjerter, fordi du midt i Sorg og Smerter dog være vil vor Trøstens Gud.
Selv i Dødens mørke Taager vi ved, dit Guddoms-øie vaager. Ja, selv i Dødens tunge Bud er du os mere nær
og har os mere kjær, naar vi trygge tør dø i dig og, Kristum lig,
faar fare hjem til Himmerig. Lad da Dødens Klokker ringel Du, kjære Søster, kan dig svinge paa lyse Vinger ham i Favn.
Medens vi ved Baaren græder, Guds Engle sig i Himlen glæder; thi du gik hjem i Jesu Navn. Fra Seir til Seir du gaar;
saalangt som Himlen naar, lyse Sale og Englekvad gjør Stunden glad.
Guds Fred! du fik, hvorom du bad. Græd og smil igjennem Graaden, du stærke Mand, som kun i Naaden har fundet Kraft saa mangen Gang!
vi vil græde, naar du græder, og være glad, naar du dig glæder, og synge med dig Trøstens Sang. Men paa din kjæres Grav,
for hvad dit Folk du gav, tusind Hjerter i Kjærlighed strør Blomster ned
og ønsker dig Gudsrigets Fred. Lad da Sørgesange tone! Vi ved, hun staar for Herrens Trone, en lys Guds Engel, frelst og fri.
Gjennem Dødens Dale sorte og gjennem Livets lyse Porte hun gik til Gud paa Livets Sti. Farvel, du frelste Sjæl,
Farvel, Farvel, Farvel! Himmelfarne, vel mødt paany, vel mødt i Sky,
vel mødt i Livets Morgengry!
Cookies on Poetry Cove