Det kvælder saa deiligt, det kvælder.
Alt levende stunder til Ro,
og Himlen sit Stjernetag tjælder
over et Fuglepars Bo.
Det sidder saa lunt ved Reden
og synger sin Lovsang ud,
mens baaret paa Aftenfreden
Tonerne stiger mod Gud.
Han hører vel, han deroppe,
hvert Suk, som stiger fra Jord,
saavel det fra Træernes Toppe
som Hjertesukke og Ord!
Han kjender vel og mit Hjerte,
dets Længsler og skjulte Trang:
alt, hvad jeg stille begjærte,
men aldrig tør tolke i Sang!