Jeg tror, jeg kunde flyve, –
hvis bare jeg fik Vinger.
Det nytter ei at lyve:
det er det, som betinger.
Jeg tror, jeg kunde lave
med de deiligste Pærer, De, –
hvis bare jeg var Have
med Pæretræer i.
Jeg tror, jeg kunde skrevet
et Digt, som der var Mening i, –
hvis bare jeg var blevet
Poet som Jonas Lie.
“Hvis” – eller og – “hvis ikke”
er Skrankerne, som stænger.
II vem maa den Kalk ei drikke:
saalangt og ikke længer?
Hvad nytter Vilje-storme,
naar fattes Evners Glød ?
Kan Afmagt Stene forme
til ferske Hvedebrød?
Urokkeligt som Fatum
staar Livets “sine qua non”
og blir til sidste Datum
dets egentlige Kánon.